…

…

«I think that to learn what became of me after Rashomon the most reasonable procedure would be to look for me in the characters in the films I made after Rashomon. Although human beings are incapable of talking about themselves with total honesty, it is much harder to avoid the truth while pretending to be other people.»

- Akira Kurosawa

Catch-22 og «Imperial overstretch»

**************************************
Nately reagerte med hårreisende motvilje på synet av denne syndefulle, skamløse og upatriotiske gamle mannen som var gammel nok til å minne ham om hans far og likevel hele tiden var tankeløs og depravert nok til å komme med nedsettende vitser om Amerika.

«Amerika,» sa han, «kommer til å tape krigen. Og Italia kommer til å vinne den.»

«Amerika er verdens sterkeste og rikeste nasjon,» underrettet Nately ham om med en verdig og overlegen selvsikkerhet. «Den amerikanske soldat er den beste i verden.»

«Nettopp,» sa den gamle mannen elskverdig og med en antydning til et ertende smil. «Italia derimot er en av de fattigste nasjoner i verden. Og den italienske soldat er sannsynligvis den dårligste i verden. Det er nettopp grunnen til at mitt land gjør det så godt i denne krigen mens Deres land gjør det så dårlig.»

Nately gipset av forbauselse og rødmet deretter unnskyldende på grunn av sin uhøflighet. «Jeg beklager at jeg lo av Dem,» sa han oppriktig og fortsatte med et tonefall fullt av behørig respekt for alderdommen: «Men Italia har jo vært okkupert av tyskerne og er nå okkupert av oss. De kan ikke nettopp påstå at det er et uttrykk for å gjøre det godt, hva?»

«Det er nettopp det jeg gjør,» erklærte den gamle mannen opprømt. «Tyskerne er jagd ut, men vi er her. Om et par år vil dere også være forsvunnet, men vi kommer fremdeles til å være her. Italia, forstår De, er faktisk et meget fattig og svakt land, og det er det som gjør oss så sterke. Italienske soldater dør ikke lenger. Det gjør derimot tyske og amerikanske soldater. Det kaller jeg å gjøre det godt i en krig; ypperlig vil jeg si. Jo, jeg er hundre prosent sikker på at Italia kommer til å overleve denne krigen og blomstre lenge etter at Deres land har opphørt å eksistere. Så hvis det fortsetter som hittil.»

Nately nektet nesten å tro sine egne ører. Den slags opprørende blasfemi hadde han aldri hørt før, og med en slags hjemmevant logikk lurte han på hvorfor det ikke dukket opp et par G-menn for å uskadeliggjøre den gamle forræderen. «Amerika kommer aldri til å opphøre å eksistere!» skrek han lidenskapelig.

«Aldri?» sa den gamle mannen med utspekulert underfundighet.

«Nåja . . .,» trakk Nately på det.

Den gamle mannen lo overbærende, men holdt tilbake en dypere, mer eksplosiv glede. Ertingen hans holdt seg fremdeles på det forsiktige planet. «Romerriket ble ødelagt, Hellas ble ødelagt, Persia ble ødelagt, Spania ble ødelagt. Alle store ble ødelagt og opphørte å eksistere. Hvorfor så ikke Deres? …»

[...]

«De setter så mye inn på å vinne krigen,» sa den ustelte, syndefulle gamle mannen hånlig. «Det virkelige knepet er å tape kriger, og vite hvilke kriger man bør tape. Italia har tapt kriger i hundrevis av år, og se bare hvor fantastisk vi har gjort det likevel. Frankrike vinner kriger og befinner seg ustanselig i krisetilstander. Tyskland derimot taper og blomstrer. Se på vår egen historie i de seneste årene. Italia vant en krig i Etiopia og snublet omgående ut i de alvorligste vanskeligheter. Seieren ga oss slike vanvittige storhetsdrømmer at vi bidro til å starte en verdenskrig som vi ikke hadde sjanse til å vinne. Men nå når vi er på defensiven, er alt i ferd med å snu seg til det bedre, og vi kommer sikkert til å flyte ovenpå igjen bare vi klarer å bli beseiret»

**************************************

(Side 263-4, 266. Cappelen forlag)

«Three passions, simple but overwhelmingly strong, have governed my life: the longing for love, the search for knowledge, and unbearable pity for the suffering of mankind. These passions, like great winds, have blown me hither and thither, in a wayward course, over a deep ocean of anguish, reaching to the very verge of despair.
I have sought love, first, because it brings ecstasy—ecstasy so great that I would often have sacrificed all the rest of life for a few hours of this joy. I have sought it, next, because it relieves loneliness—that terrible loneliness in which one shivering consciousness looks over the rim of the world into the cold unfathomable lifeless abyss. I have sought it, finally, because in the union of love I have seen, in a mystic miniature, the prefiguring vision of the heaven that saints and poets have imagined. This is what I sought, and though it might seem too good for human life, this is what—at last—I have found.
With equal passion I have sought knowledge. I have wished to understand the hearts of men. I have wished to know why the stars shine. And I have tried to apprehend the Pythagorean power by which number holds sway above the flux. A little of this, but not much, I have achieved.
Love and knowledge, so far as they were possible, led upward toward the heavens. But always pity brought me back to earth. Echoes of cries of pain reverberate in my heart. Children in famine, victims tortured by oppressors, helpless old people a hated burden to their sons, and the whole world of loneliness, poverty, and pain make a mockery of what human life should be. I long to alleviate the evil, but I cannot, and I too suffer.
This has been my life. I have found it worth living, and would gladly live it again if the chance were offered me.»

- Bertrand Russell (WHAT I HAVE LIVED FOR)

«Betydningen er denne: Menneskenes liv bestemmes ikke av gjerninger, men av ord. De bryr seg ikke så mye om muligheten til å gjøre eller ikke gjøre noe, som av muligheten til å snakke om forskjellige emner ved hjelp av visse ord de har kommet overens om å bruke. Slike ord, som de regner for å være meget viktige, er ordene: min, mitt og mine, som de bruker om forskjellige ting, vesener og emner, til og med om jorden, om mennesker og om hester. De er blitt enige om at bare ett menneske kan si min om én og samme ting. Og den som ifølge disse spillereglene kan si min om flest mulige ting, regnes for å være den lykkeligste blant dem.»

- Leo Tolstoj (Målestokken)

Hver gang mine ambisjoner ved drømmenes hjelp har hevet meg over mitt livs hverdagsnivå, og jeg et øyeblikk har følt meg oppløftet som et barn i en huske, har jeg hver gang måttet stige ned som dette barnet i byparken og erkjenne mitt nederlag uten vaiende faner, uten krefter til å dra sverdet ut av sliren.

- Fernando Pessoa